torsdag 9. september 2021

"Det heilage som ikkje vil forsvinne"; dette er tittel på neste del i domkyrkjeprest Gervins bok. Eit djupt og komplekst tema. Men refleksjonane nedanfor er for spesielt interesserte, kunne ein seie. Så set vi i gang: Symbol og teikn stimulerer fantasien, seier Gervin. Men etter reformasjonen har kyrkjer gått bort frå å vere "skodeplass for liturgiske drama, til å bli nesten foredragssaler eller auditorier". (Polemisk sagt, naturlegvis, og berre delvis treffande). 

Bakgrunnen er særleg det at Luther konsentrerte det heilage i den munnlege forkynninga av Guds ord, som vert motteken i trua. Alt anna var menneskeverk. Kyrkja er heilag når gudstenesta vert feira, vil ein då seie; vatn, brød og vin er heilage når gudstenesta vert feira. (Her er det dog debatt mellom "høge" og "låge" lutheranarar). Vel og bra - men er det meir å seie?

Kvar finn vi det heilage i vår kultur? Kva er heilagt for oss? Og korleis får vi del i det heilage? (Har vi behov for det, og i så fall kvifor?) Dette har vorte vanskeleg å svare på, meiner Gervin. Det som skjer i teologi og kyrkje påverkar her - som ofte elles - det generelle samfunnet, på komplekst vis. [Filosofi/teologi er ein ibuande del av menneskeleg refleksjon/livsform i møte med omgjevnadene, og kulturen - også sk. sekulær kultur - formast av dei tradisjonane som finst. ]

Gervin meiner at kyrkja som heilagt rom skulle inspirere visse veremåtar. Han talar då om at det bør vere ein "bakgrunnsstillhet som gjør kirkerommene forskjellige fra kjøpesentrene." Det er bra med kultur, men Gervin meiner då at kyrkja ikkje nett er staden for å utfalde alle ulike typar av kultur, med "ljoskastarar og forsterkarar". (Her vil naturlegvis mange ha innvendingar, og ein kunne seie at det finst eit slags kontinuum her, av måtar å bruke kyrkjerommet på).

Spørsmålet om kva det vil seie at kyrkja er eit "heilagt rom", blir aktualisert. Kyrkjevigsling vart avskaffa av Luther, seinare gjeninnført. Årsdag for kyrkjevigsling er gjerne knytt til den helgenen som kyrkja er vigd til (Olav i Kviteseid, Nikolas i Eidsborg etc.) Dette har vore vanskeleg for luthersk tradisjon. Eit dilemma her, finn vi elles ved fenomenet kyrkjeasyl, som då er grunngjeve i at ein har å gjere med "heilagt område", "vigd til Gud". 

I eldre tradisjonar har tekstar om tempelet også vorte bruka om kyrkjerommet. (Tydeleg i ortodoks liturgi, til dømes). Men her skjer det naturlegvis ei slags "overføring" i NT (som var latent i GT, kunne ein seie), d. e. at Herrens tempel er hans folk, og at tempelet er eskjatologisk, i himmelen. Spørsmålet er like fullt om kategorien "heilagt" - og måten det brukast i GT-leg seremonielt liv - er noko som er felles også for NT-leg røyndomsforståing og sakramentalt liv. (Og dermed at det blir legitimt å trekke liner mellom tempel/kyrkje).  

Det at den fysiske kyrkja og den gudstenestelege seremonien er heilag, er i alle høve, økumenisk sett - ut frå trustradisjonane, noko som spring ut av at Kristus - som "mysterium" - er til stades der. Og Kristus er "Herren", som også tilbedast i tempelkulten i GT (med alle kristologiske forbehold etc.) Men det er altså eit spørsmål om kva fylgjer, implikasjonar etc. dette kan få, for det skapte (ljos, lukt, fargar, former, riter, klede, arkitektur, lydar etc.) 

[Ein kunne elles seie at Luther hadde sitt "prosjekt", si "problemstilling", som han freista å svare på, og som prega hans tilretteleggjing av denne tematikken. Det dreide seg om: "Kva skal eg gjere for å bli frelst; kan gode gjerningar eller ytre handlingar bidra? Og korleis kan eg finne frelsesvisse?" Han svara ut frå sine idehistoriske føresetnader. I andre tidsepokar - både før og etter Luther - kan spørsmåla heller vere: "Kvar kan eg finne meining? Kvar kan eg få rammer for livet? Kvar finst djubder i røyndomen? Korleis kan kulturen og lokalsamfunnet vårt blomstre? Korleis leve godt med dei naturlege omgjevnadene?" Slike spørsmål kunne gje andre tilretteleggjingar.]

I alle høve seiast det veldig mykje om "det heilage" i Bibelen; 

det er noko med glans, noko som gjev ærefrykt, noko som er skilt ut frå kvardagen, noko "heilt", noko reint, noko som både kan vere nært og fjernt på ulike måtar, noko uutgrunneleg og ukontrollerbart, noko samansett og motsetningsfylt. [Igjen; "det heilage" på dette viset er også ein religionssosiologisk, og generelt antropologisk, og for øvrig også metafysisk og religionsfilosofisk, kategori. Det vil ikkje forsvinne, kunne ein seie, fordi det er ein kategori som er ein ibuande del av både det skapte og vår erkjenning.] 

---

Nokre eigne tankar til slutt:

Eg vil tenke at røynsla av "det heilage", for å vere tiltrekkande, også må ha element i seg av nåde, reinsing, tilgjeving, mottaking, begeistring etc. Det er naturlegvis eit trekk i jødiske og kristne tradisjonar. "I det høge og heilage, men også hjå den som er nedbøygd". "Det heilage" utan det hjartevarme, blir som Sinai. "Vi vågar ikkje å nærme oss fjellet!" Det blir ikkje mogleg å forholde seg til, på eit vis.

Ein tankekross: Sjølv om "heilag stad" i teoretisk teologi kan vere irrelevant, så forblir det enormt relevant i "sensus fidei", d. e. i folkedjupet i kyrkja.  

Eit anna vesentleg poeng: Det finst nok eit behov for oss menneske i at det heilage involverast med oss sjølve, våre næraste - og ikkje berre sinnet, men også heile mennesket, inkludert kroppen. Sagt annleis; ikkje berre ord - men også, olje, vatn, song, krossmerke, klede, handspåleggjing, "heilagt kyss", omfamning etc. [Her, som så mange andre stader, er det vekselverknad mellom kroppsleg liturgi pdes. og generell kroppskultur pdas.] 

Vidare: At det heilage involverast i dei djupaste livsovergangane - der det skjer noko avgjerande i livsløpet. Fødsel/dåp, vaksen/konfirmasjon, ekteskap/vigsel, død/gravferd. Og anna - men dette er ofte knytt til kyrkjeåret med veksling mellom fest og faste, til dømes. Også lokalsamfunn og nasjonalfellesskap som heilskap kan jo vere involvert i syklusen. 

Vidare: At daglege syslar knytt til kultur, arbeid, fritid, mat, klede, musikk, hus og heim mm. "gjerast heilage" i seremoniar, på eitt eller anna vis. I alle fall at det markerast at dette også høyrer heime i den heilage sfæren, på eit vis. Igjen er her tabernakeltenesta eit førebilete, i at folket sjølve skulle bruke materiale på kreativt vis, med handverk, for å byggje tempelet (då som modell av røyndomen som heilskap; og tanken var å reflektere skaparverkets venleik. Sjå GK Beale, Temple and Church's mission). 

Og ein siste refleksjon, om det å vere stille: Meditative tradisjonar veit at det tek lang tid å "kome inn til hjarta". Dvs. ein kan øve seg i å kome dit raskare. Det finst teknikkar, som t. d. buddhismen - men også kristne spirituelle tradisjonar - har foredla. Likevel; det krevjast ro og stille - å la forsvarsmurane falle, kunne ein seie. Å la det indre livet få kome fram, kome ut. Då må ein kjenne seg trygg, i gode hender, i forutsigbare føresetnader. Dette krev tid, tilvenning, repetisjon - men også ansvarleg og sunn og godarta spiritualitet og leiarskap. (Igjen; refleksar og overgangar mellom dette - og det som skjer generelt i samfunnet, mellom menneske og mellom grupper). 

9 kommentarer:

  1. Takk for eit veldig interessant innlegg!

    Kvar finn vi det heilage i vår kultur? Kva er heilagt for oss? Og korleis får vi del i det heilage? Eg har eit smykke som har vore heilagt for meg personleg i lang tid. Nyleg var dette smykket (og eit par små ikon) med i eit heilaggjeringsrituale. Dvs. at dei vart m.a. rensa for all vond påverknad, og det vart m.a. bedt om at dei som ser på ikona i framtida vart opplyste og velsigna. Som at sjelene til dei smykket symboliserte vart opplyste og velsigna. Det var ei sterk erfaring der og då, med element av alt du nemner må til for å gjere erfaring med det heilage tiltrekkende. Og eg erfarer også i ettertid at det "heilage hjørnet" av huset mitt har endra seg. Ikona framstår på ein annan måte, som klarare/tydelegare. Og smykket mitt høyrde plutseleg også heime der, saman med ikona. Sjølve atmosfæren på staden endra seg drastisk, som om "sløret" med eitt vart tynnare. Det eg sjølv på førehand hadde esla til å vere ein heilage stad, var med eitt heilaggjort. Glans, ærefrykt, heilt, reint, nært, fjernt, uutgrunnelig, samansett, motsetningsfullt, ukontrollerbart- når eg tygg på det, kan det godt stemme. Og for å knytte det opp mot det heilt siste du skriv- på min heilage stad ligg det godt til rette for stille bønn/meditasjon.

    For meg verkar det elles logisk og innlysende at kyrkje og tempel må henge saman, sidan GT og NT vel spring ut av den same grunnen. Det er veldig mykje sterk symbolikk i både korleis både tempelet og kyrkja er oppbygd, t.d. med alteret i aust. Arkitektane som stod bak dei staselege kyrkjene var truleg høgt opplyste menneske, som visste dette (eller hadde det med seg i historien sin, grunnen sin eller underbevisstheten sin).

    SvarSlett
  2. Ja, takk for dette. Er dette frå samisk tradisjon?

    SvarSlett
  3. Nei, det høyrer heime i ein frittståande katolsk tradisjon. Røykelse var også ein del av nemnte ritual.

    SvarSlett
  4. Ja, stemmer. Ein stor tankekross; mykje av slik praksis finn ein, i protestantiske land, elles att i sk. New Age/alternative rørsler.

    SvarSlett
  5. Kunne eit liknande rituale vore gjort innanfor rammene av DnK? Isåfall burde DnK etter mitt syn kjent si besøkelsestid.

    SvarSlett
  6. Nei, det kunne nok ikkje det. Dvs. einkvar prest kunne "berre ha gjort det", men det finst verken teologi eller tradisjonar eller riter for det. Det ein kunne håpe på, er at desse tinga sakte innarbeidast via "omvegar". T. d. har "heilage ikon" vorte meir vanlege (bispemøtet uttala seg positivt til dette, men omtala dei som "illustrasjonar", d. e. grunnleggjande luthersk teologi), og det har kome rituale for "velsigning av hus" o. a. Nokre stader brukast vievatn, som på Korsvei, og ljos, prosesjonskrossar, symbol i trusopplæringa o. a. har vorte meir vanleg. Men det ritualet du skildrar ville vere "a bridge too far" på noverande tidspunkt.

    SvarSlett
  7. Jeg tenker på dette, og jeg vet det er ikke mulig å komme til bunns i det, for feltet er for stort for meg. Likevel, jeg kommer med noen spredte tanker.

    Hva gjør et sted, et tidspunkt, en handling, et individ, en forsamling, et symbol, helllig?
    Det må være en faktor til stede som gir autoritet til å kalle noe hellig.
    Det er mer enn en menneskelig følelse av at noe er svært verdifullt. Det, i seg selv, er subjektivt, så det holder ikke som kriterium.

    «Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud»
    Den treenige Gud er hellig, og også den som hellig-gjør.
    Der finner vi standarden for hva det er å være hellig. Du beskriver det godt i ditt eget innlegg. Det jeg kan kjenne til av Guds hellighet er åpenbart for meg i Ordet og i Jesu liv og virke.
    Et teosentrisk utgangspunkt er verdifullt fordi det tar fokus vekk fra meg, mine behov, og peker i stedet mot det som fyller mine behov, selv behov jeg ikke er meg bevisst.
    Et antroposentrisk utgangspunkt spør om hvor vi finner det hellige i vår kultur, eller hva som er hellig for oss, men poenget er kanhende å finne møtepunktet mellom Gud og menneske.

    Gudstjenesten er hellig fordi Gud har lovet å møte oss der to eller tre er samlet i hans navn. Det er denne vissheten, om at Gud er til stede, er i møte med oss, som gjør stunden og stedet hellig. Det fasinerende med sakral arkitektur er nettopp det at huset er bygget for å muliggjøre et møtepunkt mellom himmel og jord, mellom Gud og menneske. Vi snakker om en axis mundi, og det punktet som den aksen faller på er i mange kirker alteret i koret, og det kan gå helt til topps på spiret, hvor et kors er det øverste symbolet.

    Harold Turner introduserte to termer for meg: Domus Dei og Domus ecclesiae. (From Temple to Meeting House: The Phenomenology and Theology of Places of Worhip)
    Hvilken funksjon har bygget? Er det primært for å forherlige Gud og la de troende komme ansikt til ansikt med Den Hellige, kjenne seg små og med en erkjennelse av at Gud er stor, mektig og en trenger sårt å møte hans nåde – eller er bygget sentrert om en gruppe troende som har møtepunkt, fellesrom for sosiale aktiviteter, rom for undervisning o.l. Det er ikke snakk om rett eller galt, men ulike rom for ulike funksjoner. Kirke og bedehus...

    En kommentar til noe av det du sier om tempelet og tempelbygning:
    Det er også klart fra forskriftene om tempelbygget og tempeltjenesten at dette ikke er opp til menneskelig skaperkraft og ideer, men er nøye foreskrevet, nettopp for at det skal hindre overlegenhet, menneskelige maktposisjoner, elite-tenking og magi, med prester som binder medmennesker i spesielle roller, til å ha makt over deres liv, o.l.
    Guds hellighet og menneskelig vandel har berøringspunkter. Etikk, hvordan vi lever med hverandre er viktig – se f. eks de ti bud eller elsk Gud, elsk din neste, som Jesus summerer det hele opp til.

    Som nevnt, leste vi gjennom 3 Mosebok for lidt siden, om tempel og ritualer, om offer for synd, om renselse og om klare forskrifter for hva en ikke skal gjøre, som blir gjenstand for straff. Noe av det høres hardt ut, for jeg er oppdratt i en tid hvor mennesket er omtrent sin egen gud, og hvor jeg tenker egalitært, omtrent som om jeg er litt på høyde med alle autoriteter. Jeg har hørt at jeg er viktig og verdifull, og det kan fort grense til at jeg stiller meg til doms over Guds ord, når jeg ikke liker det jeg hører. Så hva skjer når jeg møter meg selv i døra på en slik måte? Ettersom vi leste ble jeg mer og mer klar over Guds hellighet og den store avstanden som ligger i det; amtidig er Gud nær og gir veiledning, regler, forskrifter - for at folk skal leve et godt liv. Og jeg må fint bøye meg for Guds autoritet; det blir en del av min hellig-gjørelse.

    SvarSlett
  8. Ja, hm, takk for kommentaren. Eg tek det med meg.

    SvarSlett