søndag 5. september 2021

Dagens refleksjon, frå domkyrkjeprest og idehistorikar Karl Gervin.

- Symbol er "gravide teikn". Dei gjer ein usynleg røyndom nærverande. Sagt annleis, og sterkare - og her brytast det på djupt vatn i konfesjonar: Symbol er strengt teke ikkje fyrst og fremst pedagogiske illustrasjonar som skal "forklare" noko som vi elles kan vite frå før av ord. Men: Kultgjenstandar som guddomeleg nåde og nærvere har tilhold i. Difor er symbol tiltrekkande og utløysande. 

(Her er vi ved eit brytningspunkt i møtet mellom Dnk og djupare tradisjonar. Men det er eit konsekvensrikt punkt, for både "metafysikk", naturmystikk, økologi, alternativ spiritualitet etc. ) 

 - I Dnk er vatn, brød og vin sakramentale symbol; Kristus og nåden er nær i og med og under elementa. Spørsmålet er i kva grad det finst guddomeleg nærver også i andre element i gudstenesta - og i skaparverket sjølv - og på kva vis dette kan seiast og uttrykkast i både ord og handlingar og bruk av element.

4 kommentarer:

  1. "Spørsmålet er i kva grad det finst guddomeleg nærver også i andre element i gudstenesta - og i skaparverket sjølv - og på kva vis dette kan seiast og uttrykkast i både ord og handlingar og bruk av element."

    Der to eller tre er samlet i mitt navn, sier Jesus, er jeg midt iblant dere.
    Bønnen og fellesskapet er elementer. De er ikke formidlet via symboler; det er direkte kontakt, inn i sjelen. Fellesskapet er levende, og vi kan ta i hverandre, se hverandre, høre hverandre – og her er Kristus til stede med sin Hellige Ånd. Han ransaker hjertene, og han ser oss, hører oss.

    I den liturgiske gudstjenesten, som i Dnk, har jeg ofte savnet et element: stillhet. Ha ro over bønnen, la ord synke inn, gi mer tid til egen bønn (det er et element i gudstjenesten, men det er veldig kort, og en får knapt nok samlet tankene).

    SvarSlett
  2. Hei! Ja - dette er nok veldig sentralt. Det neste kapittelet handlar om dette, faktisk. Så eg tenker å skrive litt om det etter kvart, dvs. med utgangspunkt i Gervin. Ortodoks liturgi har mange ord - mange fleire enn Dnk - men orda er i bøneform, vert messa, og har sin liturgiske rytme. No hjelper det sikkert at eg ikkje kan kyrkjeslavisk, men det blir ei anna meditativ stemning der.

    På same tid, så forblir jo problemstillinga... Er det slik at kyrkja - reint prinsipielt - like godt kan klare seg med ein preikestol og "that's it"? Dersom ikkje, kva er det så som er naudsynt, og kvifor er det naudsynt? Ei stor problemstilling, og eg er usikker på korleis situasjonen kan førast vidare. Kanskje det er mest i "steg for steg" utprøvande praksis.

    SvarSlett
  3. De første kristne hold sammen, i bønnen og i brødsbrytelsen. Der har vi tre ufravikelige elementer. Læresete er ikke nevnt; det kommer senere. De første kristne møttes jo i Tempelet. Der var fortsatt offerhandlingene de sentrale elementene i gudstjenesten, sammen med bønnen.
    I tillegg kommer tider hvor de hellige Skriftene blir lest opp, men jeg har ikke registrert noen prekestol.
    Vi har akkurat lest igjennom 3.Mosebok, ett kapittel om dagen. Offerhandlingen og reglene omkring denne formen for samkvem med Gud er nøye beskrevet. Del gir Ingen rom for maktmisbruk fra prestestanden, ingen rom for magi. Det vi sitter igjen med etter lesingen er dyp respekt for Guds hellighet. I sine kommentarer trakk David ofte paralleller til sin kunnskap om oldtidssamfunn og mentaliteten omkring offerhandlinger og religionsutøvelse som viste hvor annerledes forskriftene for israelittene var.

    I de lavkirkelige sammenhengene jeg har vært med, ser vi at det vanligvis danner seg en uskreven ‘liturgi’, en tradisjon i gudstjenesten, hvor sang, tilbedelse, felles bønn, nattverd, er selvskrevne elementer, men hvor talerstolen får sentral plass og gitt mye tid.

    I studietiden var jeg oppriktig nysgjerrig på jødisk tradisjon og jeg gikk i synagogen på en vanlig sabbat. De bruker bønnebok, en Siddur, og folk ber bønnene og leser salmene høyt, hver for seg, samtidig. Det var høytidelig felles skriftlesing, felles sang. Etter mitt første besøk var jeg forvirret. Hadde jeg kommet for seint? Hvor ble det av talen jeg ventet på? Det var ikke tale den dagen. Det er ikke alltid tale.

    SvarSlett
  4. Hei - ja, her er mykje interessant ein kunne ha samtala om, og for så vidt diskutert. Interessant også å bli kjent med jødisk tradisjon, det har vore mykje tradisjon og utveksling derfrå gjennom kyrkjehistoria.

    SvarSlett