onsdag 19. mai 2021

 Ein sunn kultur, eit sunt fellesskap, må også ha innhald, og må ha grenser. Det er vanskeleg for "vår tid" - også vanskeleg i seg sjølv. Det er å håpe, og å arbeide for, at kulturen og fellesskapet er i kontakt med seg sjølve, med naturen, med tradisjonar etc. Likevel. Ein "corollary" her, er at det å ta del i ein kultur og eit fellesskap, også inneber å vere viljug til å oppgje noko av seg sjølv, å la kulturen (eller også "trua") få rom, få sleppe inn. 

Dette er vanskeleg for ein liberal kultur, for der er tanken at sjølvet skal vere verna, avsondra, kontrollert, rasjonelt styrt. Bakgrunnen for dette, er mykje spenningar innad i kristen tru og kultur og tradisjon, som fekk eit sterkt utslag i reformasjonen og etterdønningane, som opna opp for nasjonalstatar sin bruk av militære for å hevde makt og grenser. Eg er usikker på om desse spenningane i det heile kan bli borte, i nokon kultur eller tru. 

I alle fall. Det å opne seg opp, er risikabelt, ein gjer seg sårbar. Ein kan ikkje opne seg opp for alt og alle. Dog, det å stenge hjarta inne, under eit hav av jern, er verre. "Miste seg sjølv" etc. Ein kan opne seg opp for det gode i kulturen, og elske det. 

4 kommentarer:

  1. Takk for at du deler. Du inspirerer

    Ubalanse... og å åpne seg: åpenbare seg...
    Jeg så på solnedgangen i går kveld, mens jeg lyttet til Arve Tellefsen spille sine favorittstykker. Det var som om himmelen var av skinnende gull, og så gikk det over i mildere pasteller. Ja, det går an å være i ubalanse og finne et bedre ekvilibrium, finne et autentisk identitetsuttrykk i livsstilen. Det går også an å være i faser og spille roller. Historien har vi med oss, og selv dette som var i ubalanse preger oss.

    Gud leder meg - inn til sin nærhet. Jeg ser lenge på solnedgangen. Lengsel. Inn til Guds nærhet. Der kan jeg være åpen. For intet er skjult for hans øye som vi har å gjøre med.
    Alle andre ting, selv naturen, er fremmed. Selv det jeg kjenner og er fortrolig med, er på utsiden. Underlig kanskje, men rett som det er tror jeg at jeg er usynlig. Jeg har sagt det et par ganger, og reaksjonen er den samme: de tror meg ikke. De nekter for at det går an for meg å tenke det. Og da kjenner jeg igjen nettopp det usynlige. For den de ser er jo ikke meg, men det bildet de har av meg.

    SvarSlett
  2. Ja. Her var mykje å tenke på. Sjølv takk for at du delar. Ja, vere usynleg...ja. Eg trur nok eg kan skjøne ein del av det. Men veldig personleg tematikk. Kanskje det blir høve til å samtale om det ein gong eg er på besøk til dykk. Elles gjerne sjekk ut teksten og evt. musikken til Crystal Ball av Keane.

    SvarSlett
  3. Jeg leste teksten. Jo, sant nok - jeg kjente meg litt igjen, men jeg har ikke sansen for krystallkuler, da. OFte tenker vi det kune være fint å snakke om ting, men det er ikke like lett å finne ord. De er gjemt, liksom. Noen ganger kan det blir for seriøst å forhode seg til seg selv, så i dag var det deilig med litt kake:)

    SvarSlett