mandag 31. mai 2021

Da folk tidlig på 1900-tallet mistet eller forkastet metafysiske koordinater, oppstod, på den ene side, positivistisk vitenskapsdyrkning, på den annen, livsfilosofisk kroppsdyrkning. Nedbyggingen av metafysikken sammenfalt med oppbyggingen av fysisk fostring; filosofiske systemer nedmontertes på samme tid som stadionene ble reist (Ør, 62). 

 E Varden refererer JI Sørbø. Her er ein viktig nykjel. Eg har ofte undra meg over sportsinteressa i Noreg. Etter kvart har eg skjøna. Sporten har vorte ei slags meining som har fylt inn der kristendom/metafysikk el. l. gjekk bort. Ein slags overføring av intensiteten i urkyrkjeleg kristendom: "Spring slik at de vinn sigerskransen!" Slike overføringar er det naturlegvis plenty av i eit kristeleg-sekulært samfunn. Men det er interessant. Sport er i alle høve slett ikkje det verste ein kan drive med. Men ein religion eller ei fullstendig livsmeining bør det nok ikkje vere. 

E Varden skriv elles om den mest sentrale tematikken for Noreg nett no, nemleg "olavsarven" og kva retning Noreg som nasjon skal ha. Kan ein tale om eit "nasjonalt kall"? Brennbart stoff, men også eit stoff ein eigentleg ikkje kjem utanom. Ein eller annan kurs vil vi ha, og det gjeld å finne ein god og vis kurs. Og Noreg har vore på "kristningskursen", "Kvitekrist-kursen", "Olavskursen" etc. frå før 1000-talet. 

Store problemstillingar. 

2 kommentarer:

  1. Tradisjon har noe å bringe videre, men det er ikke nok å lene seg på fordums idealer og styrke. Hvor fikk de sin kraft fra? Den kristne tradisjonen i Norge er uttrykk for at mennesker hadde et møte med Kristus, at de fant sammen i fellesskap omkring Guds Ord, bønnen og brødsbrytelsen. Naturligvis vil noen innvende at det var politisk overstyring med konge og geistlighet som var primære aktører, men uten at individer blir grepet av sannheten i evangeliet, at de får leve i kraft av Den hellige ånd, ville den kristne troen aldri slå rot.

    Det har verdi å skue tilbake i egen tradisjon, men det vi ser er et vitnesbyrd fra dem som gikk forut, og det gir et kall til oss selv til å komme inn i Guds rike på jord. Tradisjonen kan lignes med et ikon.

    SvarSlett
  2. Ja, det er gode poeng. Faren er at kyrkje og kristendom blir ei slags støtte for eit eller anna politisk program. Grunnspørsmålet - om kyrkje og kristendom skal sjåast som "nasjonalt mål" - blir likevel ståande...

    SvarSlett