tirsdag 17. mars 2020











Ok, kva "sjel", kva "uttrykk", kva "personlegdom" har dette treet??? Kva kjensle gjev det?

4 kommentarer:

  1. Det jeg ser et ikke treet, men et bilde av treet.
    Det utgjør en stor forskjell i hvordan vi opplever det.
    Bildet av treet er et ikon.
    Bildet gir assosiasjoner, gir inntrykk, gir mulighet til refleksjoner, men ikke opplevelse av det virkelige treet.

    Når jeg ser på dette bildet, forestiller jeg meg virkeligheten, med vindsus, røff bark, lukt av sevje og gammel bark, lyder av fugler eller innsekter. Det er fordi jeg har vært der før, kjent et lignende tre.

    Bildet av dette treet gir assosiasjoner, og slike tanker er tolkning. Jeg ser en solid stamme, og ut fra den vokser det et vell av greiner, og alle er unike. Ikke ei grein er lik den andre. Assosiasjonene går til ‘jeg er vintreet, dere grenene’, slik Jesus forsøker å tilkjennegi hvilket forhold vi står i til ham.

    Greinene utgjør et virvar. Noen er nær hverandre. Er de til støtte eller hinder? Det de har felles er stammen, og uten den er de knekket, avskåret, og tørker inn.
    Vi mennesker trenger en stamme å høre til i. Vi er stammefolk, egentlig, og treet viser at det er ikke noe underlig, men egentlig ganske naturlig. I denne sammenhengen blir stammen det vi har felles, det vi som deler av naturlig opphav.
    Det går jo alltids an å pode inn en annen kvist, men da må noen ville det.

    Du spør om treet på bildet: dets sjel. Forslag: furusjel.
    Du spør om personligheten: hva annet kan jeg si enn en tolkning, igjen: av ikonet?
    Jeg kommer ikke inn på ‘personligheten’ via det ikoniske. Da må jeg ty til historier, lignelser om andre furuer jeg har møtt. Sånn er det ofte med ikoner.

    Bildet gir meg følelser – det er morsomt, stort og rotete! Litt villt:)

    SvarSlett
  2. Spennande. Her er mykje om hermeneutikk, bilettolkning, erfaringar o. a.

    Det er verkeleg underleg. At ein kan meditere over eit tre, og så finne sanningar om treet - korleis det lever, framtrer, opplever etc. Og så kan dette overførast til vår menneskelege oppleving av røyndomen.

    Eg les ei bok no, "Eternal echoes", av John O Donohue. I eitt av kapitla driv han og talar om steinar og tre, om kva dei kommuniserer, opplever, "er". Som om alt er levande. (Javel, litt underleg, tenkte eg). Men så seier han i neste omgang, med henvisning til 1 Mos 1 "Også du er jord, som er reist opp fra bakken, jord som talar ut" etc. Dvs. det er slektskap, vi høyrer alle til den same jord. For å seie det med kristen tradisjon, vi har alle del i "gudsordet som ber alt", er alle skapt av Gud osb.

    Men du seier noko. Stammen. Eg hadde ikkje nett tenkt på det. Men kvar gong eg mediterer over furua, så får eg nokre nye innsiktar som også kastar ljos over mitt eige liv. Sist, i fjellsida opp mot Eidsborg. Furua lærte meg at: Dersom du vil vekse og bli sterk, så må du også vere tolmodig. Eit lauvtre veks (ofte) raskt. Ei furu veks sakte, men er også langt sterkare enn mykje kvist og kvast.

    Novel - ei utfordring til deg, då. Har du eit bilete av eit tre som du likar godt (blir vel ei gran), og nokre refleksjonar om sjela eller personlegdomen til treet? Du kan godt sjå det som rein metaforisk tale, dersom du er meir komfortabel med det.

    SvarSlett
  3. Jeg skal fortelle om et tre, og jeg har tatt bilder av det, men vet ikke om jeg får lagt det til her i kommentarfeltet. Det har seg sånn at vi har et tre utenfor kjøkkenvinduet. Det er et ungt furutre, og det har vist meg sin vitalitet og livsgnist. Jeg husker det som en halvvokst spire, som et barn i puberteten. et artig tre var det, rundt som en ball og alle grenene prekte oppover, optimistisk og med streben mot himmelen.Det voks rimelog raskt, men så kom den sommeren for et par år siden som var så tørr og varm. Treet var nesten uttørket. Nålene var gule. Jeg var usikker på hvordan det ville greie seg. Høsten kom.Vinteren kom. Jeg fulgte ikke akkurat nøye med, men det neste jeg merket meg var at de syke og døde nålene falt av, men treet fant ny næring, og ble et sterkere tre. Det unge treet inspirerer meg og minner meg om at tross mine egne utfordringer, kan jeg finne ny styrke i det som bygger opp - i Guds og menneskers nærhet. Jeg kan ikke si noe om treet som sådan, men jeg kan si noe om hvordan jeg forholder meg til det, hvordan jeg finner inspirasjon i dets styrke.

    SvarSlett
  4. Dette las eg med stor interesse. Oppmuntrande var det også, takk skal du ha. (Jesus bruka ofte tre i si forkynning og sine handlingar, veit du. Han snakka jamvel med dei :) )

    SvarSlett