tirsdag 25. februar 2020

Jo lenger ein lever, jo viktigare blir det å ha ein "expansive" spiritualitet som på same tid held fast ved det enkle. Altså - vere open for verda, tradisjonar, religionar, innsiktar, erfaringar. Men ha eit tydeleg og mystisk sentrum. (Ikkje motsetningar, for eitkvart fenomen er, rett forstått, mystisk, med uendelege djubder).

13 kommentarer:

  1. Ekspansiv spiritualitet - åpen for Guds mysterier, å åpne seg for den Evige og treenige Gud, og ta imot gaver, ta imot forsoningen, ta imot det evige livet... Er det det 'mystiske sentrum' du nevner? Når Gud rekker ut sin hand, kan en filosofere over hva det innebærer av opplevelse og virkelighet, eller en kan ta tak i handa.

    SvarSlett
  2. Hm. Men kva er "den treeinige Gud"? Og kva er forholdet mellom "den treeinige Gud" og vårt kvardagslege liv? Eg meiner at det vi talar om i gudsteneste og spiritualitet, må kunne "romme" våre vanlege kvardagslege erfaringar.

    Ortodokse kyrkjer er - som tempel bakover i religionshistoria - konstruert som "mikrokosmos", miniatyrversjonar av universet, slik som det framtrer som oss. Så eg meiner at "trua" må stø opp under vår kvardagslege erfaring, "opne den" for oss, hjelpe oss å sjå djubder og verdiar i den.

    Ikkje, altså, byggje murar mellom kyrkje og kvardagslege erfaringar. Ikkje, at "Gud er i kyrkja" eller "Gud er i Bibelen", og "livet mitt er nøytralt og materialistisk og utan mysterium".

    Så eg meiner å "ta tak i handa", altså å "finne Gud", "opne seg for Gud", må vere noko som kan skje i alle våre kvardagslege situasjonar.

    SvarSlett
  3. Ja, det er jeg helt enig i. Det er i det hverdagslige jeg kan ta min tillit til ham. Salmenes bok vitner mye om det. Bønn er noe dagligdags. Det er også rom for møte mellom Gud og oss i de spesielle rommene - og vi vet det er løfter til fellesskapet av de troende. De kan vel utfylle hverandre litt. Det jeg tenkte på med Den Evige, treenige Gud, er at Gud er tross alt noe annet enn oss og materien. Jeg finner ikke Gud i partikler; jo det eret avtrykk av hans skaperkraft, men - ja, du vet hva jeg mener. Her er jeg helt tradisjonell.

    SvarSlett
  4. tolkning av Mm: ikke helt sikker på det...Mm:hmnf, dette er irriterende... Mm: ja, litt enig, men M-m: helt sams The art of interpretation when the intonation and body language is missing...

    SvarSlett
  5. Hehe, eg tenkte vel mest på...her brytast det på djupt vatn i ulike tradisjonar, ikkje sant. Så ein kunne jo halde fram å diskutere, men eg er usikker på kva som kjem ut av det :-s

    Til dømes, når du talar om å vere "tradisjonell" - kva tradisjon siktar du då til?

    Kva er "materie" - kan vi i det heile seie noko om kva dette er, og "avgrense det"? (Dvs. kva metafysikk impliserast i omgrepet "materie", og bruken av omgrepet som ei skildring av røyndom?)

    Noko av problemet er at protestantisme stort sett manglar språk, rammeverk og tradisjonstilfang for i det heile å vurdere slike problemstillingar. I praksis betyr det at ein opererer med ei mengd uerkjente metafysiske premiss, som kjem implisitt til uttrykk i presumptivt objektive bibelforståingar, gudsforståingar, naturforståingar o. a.

    Eg er sjølv ein del av alt dette, naturlegvis. Men eg undrast på kva som er best måte å forholde seg til dette problemet på, om du skjønar.

    SvarSlett
  6. Eg trur det er naudsynt å ha ein slags kyrkjestruktur, fellesskap, tradisjonstilfang, riter etc. for å "halde det heile saman". Men utover det må det, i alle fall for meg, og i alle fall reint prinsipielt, vere viktig å kunne vere open for sjølve røyndomen i all sin kompleksitet. Det inkluderer ulike tradisjonar, religionar, kulturar etc. (Eg høyrer gjerne kva du personleg tenker om dette).

    Spørsmålet oppstår då - som det har gjort så mange gonger i kyrkjehistoria - kva det kan bety at "Gud har skapt dette", eller at "Gud verkar gjennom dette", eller at "dette er uttrykk for logos", eller "her kan ein merke Guds levande Ande og kraft". Det vil seie: "Korleis kan den Gud som vi høyrer om i Bibelen, evangelia, GT etc. vere den same Gud som eg møter i andre kulturar".

    Då trengst eit slags ope og mystisk rammeverk, vil eg tru.

    SvarSlett
  7. “vere viktig å kunne vere open for sjølve røyndomen i all sin kompleksitet. Det inkluderer ulike tradisjonar, religionar, kulturar etc”

    Erfaring er interessant, andres tradisjoner og trosforestillinger er interessante, rent kunnskapsmessig, men deres erfaring er ikke min erfaring. Deres kultur og tradisjon er ikke mine tradisjoner. Motsetninger vil ha ulike utfall: i mange sammenhenger er det nettopp motsetninger som gir meg perspektiv på hva jeg selv står for, hvilke verdier som er viktige og hvordan jeg ønsker å bidra i mine fellesskap. I andre sammenhenger vil motsetninger bli det som definerer meg bort fra de fremmede ideene jeg møter.

    Jeg åpner meg ikke selv for åndskrefter i andre religioner. Jeg kan ikke bekrefte noen sannhetsverdi i dem, men jeg kan registrere hvordan det fungerer for andre. Her er det igjen en utenforstående observatør som opererer. Jeg åpner meg ikke selv, fordi jeg er allerede overbevist om at Gud og ham alene skal jeg tilbe.

    Sant nok kan du problematisere og tåkelegge ordet ‘Gud’, men du kan ikke tåkelegge Gud. Han er den han er uavhengig av vår forståelse, mangel på den, eller forsøk på å definere ham innenfor det som kan fattes.

    Du spør: "Korleis kan den Gud som vi høyrer om i Bibelen, evangelia, GT etc. vere den same Gud som eg møter i andre kulturar". Og der har du allerede lagt inn et premiss om at alle religioner forholder seg til samme åndsvirkelighet. Jeg kan ikke godta det som noe a priori premiss, naturlig nok. Jeg kan gå med på at mange kulturer har forestillinger om noe utenfor oss, noe som styrer, noe vi lengter etter, noe vi håper kan innfri våre dype lengsler om det gode liv. Det finnes en vei til Gud, en vei som er åpen for alle: Forsoningen i Jesus Kristus.
    Den forsoningen kjenner jeg på kroppen. Hvorfor er det så vanskelig å godta?

    SvarSlett
  8. Hm, eg les det du skriv. Men du må vere klar over at standpunkta dine her står i spenning til den økumeniske kyrkja, både i oldtid og notid.

    SvarSlett
  9. Kanskje det, men den økumeniske kirken står nok mest i spenning med seg selv.

    SvarSlett
  10. Ja, det er klart den står i spenning med seg sjølv på mange punkt. Eg tenker likevel mest på dei sentrale straumane i den økumeniske kyrkja. Men det er klart, eg lever veldig godt med ulike standpunkt i desse tinga.

    SvarSlett
  11. En helt sentral ting er forsoningen i Jesus Kristus. Uten Jesu død og oppstandelse er det ikke snakk om noen kristen kirke. (Jeg høres bombastisk ut, og det er deilig. Jeg kjenner en usigelig frigjøring ved å bare si det rett ut. Jeg livner til ved å våge å stå for det jeg vet er sannhet. Krangler vi nå igjen? )

    SvarSlett
  12. Hehe. Ok, så bra at du får sagt det rett ut. Det er "free flow of energy", nesten som chi --- whoops, wrong tradition!!

    Ja, Jesu død og oppstode er sentrum i kyrkja - det er sant. Men korleis tolke desse hendingane, så dei er meiningsfulle for oss i dag, ja...der er eg meir komfortabel med å lene meg på tradisjon og liturgi enn å seie tydelege ting sjølv.

    SvarSlett