fredag 31. januar 2020

Sol. Natur. Sunn mat (variert, råvarer). Søvn. Døgnrytme. Bruke kroppen. Glede og fred. Fellesskap.

(Sjølvverd. Livsmeining. Arbeid. Kreativitet. Kan også føyast til.)

Skulle eg vere profet, ville eg peike på kor motkulturelt det kan vere å leve i tråd med naturen.





9 kommentarer:

  1. Profet? Jeg ville heller kalle deg filosof, om du la ut om det.
    Jeg har mitt eget landskap for tida: det er tåkedis som etterhvert letter utover dagen. Det er overskyet, litt goldt og fargeløst, men silhuettene kan likevel bli klare av og til. Jeg går tur og stirrer fasinert på et par enslige trær som ligger ute på en odde. De er ungtrær. Det ene er en rund furu, godslig, useriøs. Den endre er ei gran. Den får meg til å smile, for den har smil i hver grein; bare se på enden på greinene, hvordan de peker opp! Derfor liker jeg grantreet best.
    Jeg elsker morgenen. Selv om det er bekmørkt når jeg står opp, så lysner det, gradvis.
    Det kjennes som om jeg går inn i dvale i dette landskapet. Samtidig er livsrytmen formet av planer og rutiner og krav som ikke endres. De er de samme.
    Er det naturen som skaper dvalen, eller er det andre ting som slukner, som går i hvilemodus? Hva med sosial dvale? Hva med å trekke seg ut, neglisjere, eller rett og slett ikke registrere muligheter for fellesskap?
    Hva er så ‘fellesskap’? Er det noe vi skaper sammen?
    Det er som om jeg ikke har noe å gi, som om jeg er en plante som ikke har fått vann på lenge, som gradvis tørker ut og blir en statisk figur. Tid for å komme inn til kilden igjen, skjønner jeg. «Han leder meg til bekker med rennende vann»...

    SvarSlett
  2. No har eg dårleg tid, men eg skal tygge på denne teksten. Godt med poetisk og "open" refleksjon slik.

    Profet - eg tenker mest på at GT-profetane tala sanning som kunne vere upopulær, og "mot makta", og verna dei svakaste. Talar ein ope om natur etc. i dag, skaper ein fort spenning, så å seie. Men nokon må gjere det.

    SvarSlett
  3. Om du snakker om naturen som Guds kunstverk, snakker du sant. Bland ikke kunstneren og kunstuttrykket, eller en baker med sine boller... Gud er Gud. Alt det han har skapt og satt i bevegelse har naturlig nok hans 'signatur'. Alene i ett tilfelle er han selv i det skapte: i inkarnasjonn, i Kristus.

    SvarSlett
  4. Hehe. Mon det, mon det. Mykje av den skapingsforståinga eg vaks opp med - også i kristne samanhengar, var basert på tidlegmoderne metafysikk, ikledd kristne ord og omgrep.

    SvarSlett
  5. Hva legger du i 'tidlimoderne metafysikk'?

    SvarSlett
  6. Meir eller mindre det som leggjast godt fram av Burtt her:

    https://www.amazon.com/Metaphysical-Foundations-Modern-Science/dp/0486425517

    Det er eit spørsmål om kva røyndomen eigentleg er, så å seie. Og kva modellar vi skal bruke for å forstå den.

    I tidlegmoderne metafysikk gjekk ein mykje attende til atomismen i den greske antikken, samt også pytagoreisk matematisk forståing av røyndomen. Dette hadde å gjere med politisk press etter nøytral filosofi pga. nasjonalstats-krigar. Eller også: Behovet for natur-manipulasjon for å auke industriell, økonomisk, militær makt. Men det hadde også å gjere med at ein verkeleg trudde at vitskapen favoriserte og underbygde materialismen.

    Det vart vanleg å forstå verda som urverk, mekanisme, materie, klinkekuler, puslespel el. l. Dette la grunnen for å tenke på Gud som "ein annan" som er "utanfor" det skapte. Det blir vanskeleg å sjå korleis Gud eigentleg høyrer saman med skaparverket, og kva Gud eigentleg har å gjere med det.

    Dette finn vi att i mykje moderne kristendom, også (eller særleg) i konservativ protestantisk kristendom. Skaparverket er materie, "nøytralt", "dødt" eller whatnot. Gud grip inn no og då med sine mirakel og inngrep, men er elles ikkje å spore. Det finst heller ikkje vegar via natur-undersøkingar eller filosofi, til Gud.

    Skal ein finne spor av Gud, må ein gå anten til "overveldande kompleksitet/Intelligent design" i skaparverket, til "uforklarlege under", eller til Big bang, og Skaparen som "sette alt i gang".

    Alt dette er heilt annleis enn korleis ein generelt sett tenkte om Guds verke i, og samverke med, naturen, antikk jødedom, hellenisme, kristendom - samt også middelalderen.

    SvarSlett
  7. Takk for god oppklaring.
    Ok, det store maskineriet, nærmest deistisk forstått. Det skismaet har vel heller ikke jeg så stor tro på. På den annen side, er det ikke innlysende å flette ‘gud’ inn i materien, heller. Gud er ikke i det skapte, annet enn i den forstand at en kunstner legger igjen noe av seg selv i et kunstverk.

    At det er et skille mellom Gud og natur, ser jeg best i egen erfaring: at det er et klart skille mellom meg og Den hellige ånd som bor i meg. Jeg kan aldri beherske Den hellige ånd. Den er ikke en del av min natur, for å si det sånn. Det er en åndskraft som stadig viser meg til møtepunktet mellom Gud og meg: i Kristus. Den hellige ånd utfordrer min samvittighet, minner meg på ord fra Skriften, gjør dem aktuelle for meg i mitt liv. Jeg har en grad av frihet i valg, på om jeg vil følge eller la være. Livsvandringen er en prosess. Både Johannes og Paulus sier mye om denne sammenhengen. Deres ord er grunnleggende i metafysikkens historie i kristne sammenhenger.

    I jødisk litteratur er det klart at den Gud som åpenbarer seg for ulike mennesker, er en annen enn naturen, men han er naturens herre, uendelighetens konge. Jeg kjenner litteraturen best fra bønnebøkene for de store høytidene, og en og annen rabbinsk talmud-traktat ( f.eks. Pirkei Avot) . Utgangspunktet er klart at Gud er en annen enn natur, men er samtidig den som opprettholder alt som er, som holder verden i sin hand, som er historiens herre. På den måten er Gud klart involvert. Det er vel en alminnelig tanke også innenfor konservativ protestantisk kristendom.

    Gud og natur er ingen fullstendig motsetning, men naturen har også sine iboende konflikter, og skal vi ta naturen på alvor i sin helhet, må vi også regne med den menneskelige natur. Her finner vi kilder til destruktive krefter, til gudsfiendtlighet og selvhevdelse, egoisme og det som verre er. Samtidig finner vi mye edelt, naturligvis.

    Så, hva mener du med ‘natur’?

    SvarSlett
  8. Hei, ja, det kjem mykje an her på kva ein meiner med "Kristus", for i Johannes, til dømes, er Kristus "logos" - og logos er sjølve den "berande strukturen" i det levande og dynamiske skaparverket. Det er ein slags "sakramental" tankegang, dvs. ei sameining av det guddomelege og det skapte i mystisk union.

    Tanken er då at skaparverket ikkje har nokon sjølvstendig eksistens i det heile. I så måte er metaforen med "kunstverk" også problematisk, ikkje sant. Eit bilete av Munch kan bli produsert, kjøpt og selt. Munch kan også døy eller reise utanlands, og det påverkar ikkje biletet. Men slik er ikkje ortodoks skapingstanke (som ofte er basert på antikk gresk metafysikk a la platon, der ein tenker at ting "tek del i" i det guddomelege, og blir "inkje" utan kontinuerleg deltaking.

    Det er vel noko av det same som er logikken når Jesus seier at "eg er vintreet, de er greinene". Eller "kyrkjelyden er Kristi kropp". Eller "Det de gjorde mot ein av desse minste, det gjorde de mot meg." Så tanken blir at det eigentleg ikkje er mogleg å skildre skaparverket utan referanse til det guddomelege, og sameininga med det guddomelege.

    "Natur". Ja, sei det. Ordet har mange tydingar bakover i idéhistoria. Med natur i innlegget her, har eg både tala om "planter og dyr og prosessar slik som dei fenomenologisk framtrer for oss", men også om "natur" som eit "indre prinsipp" i oss menneske og skaparverket, som gjer at dei utviklar seg etter visse "gjevne retningar". (Aristoteliske idear, dette her).

    Nei, eg er ein halvstudert røvar også på dette feltet, men har lyst til å lese "Creation as sacrament" av Chryssavgis. Noko av poenget mitt her, er vel også at det her brytast på djupt vatn mellom ei grunnleggjande sakramental røyndomsforståing pdes. og ei meir moderne protestantisk pdas. Alt dette uttrykkast godt i dei djupe liturgiske skilnadene ("Ordet åleine" vs. bruk og velsigning av vatn, olje, brød, røykjelse, riter, handspåleggjing, ikon, symbolikk etc.)

    SvarSlett
  9. Elles ser eg mykje av det du skriv, og det synest sakleg og fornuftig for meg :-p

    SvarSlett