søndag 8. desember 2019

Faktisk kan det krevje disiplin å teie i staden for å tale. Ein kan kjenne at det pressar på for å dele noko. Men bør ein? Kvifor vil eg dele? Kva driv meg? Kanskje - behovet for å KONTROLLERE. For at "brikkene fell på plass". For at andre tenker det same som meg. Eller: Behovet for å bli sett og anerkjent, respektert, akseptert, lika. "Hei, det er meg!"

(Prepple seier at det er den beste songen dei laga)


Men om ein staden held munn? Ventar. Lyttar. Let røyndomen vere som han er. Let andre famle og ta feil, eller kanskje dei ikkje gjer det - kven veit. Så kanskje nokon spør i staden, når dei vil at eg skal tale. Eller kanskje sinnet mitt er meir ope for å møte den andre. ELLER KANSKJE EG BERRE MÅ SEIE NOKO LIKEVEL.

Liknande: Ein kan ha ei vanskeleg problemstilling i hovudet. Eg kjenner ei mørk bølgje skylje over hovudet mitt. Tenke: "Dette let eg berre gå. Eg har ikkje svar. Eg orkar ikkje leite heller. Til he****e med det." 1 minutt etter, er ein gladare og lettare til sinns. Det fungerer faktisk. Eg blir gladare og lettare til sinns av det.




Det er buddhistisk visdom i dette, eller også "austleg," for ein finn mykje av det same i ulike tradisjonar med austleg islett. Det er også relevant for teologien, og i kva grad røyndomen kan gripast med tanken. Men naturlegvis, ein finn mykje av det same i Bibelen - Gud bur i eit ljos ingen kan koma til, eller "legg din veg i Herrens hand", eller "Gud er skya" etc.

5 kommentarer:

  1. ...« en tid for å tie, en tid for å tale,»...

    «Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.»

    «Slik er det også med tungen. Den er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt.»

    Ord og makt –
    Taushet og unnlatelse –
    Ord gleder
    Ord sårer
    Taushet sårer
    Taushet leger
    men den som ikke bryr seg, legger store mørke hull etter seg.

    Å utøve en viss selvkontroll og ikke la seg styre av impulser, ikke måtte fortelle sin historie i assosiasjon til en som forteller sin, ikke måtte bli hørt og skåre poeng...mye godt i det. Sindighet har sin berettigelse, og den kloke besinner seg.

    Taushet kan også tale, men oftest er det med beske og bitre ord.
    Taushet, fordi man selv ikke vil stå ansvarlig overfor de ord en ytrer, er feigt. Taushet når en ber om respons, er unnlatelse.
    Taushet om noe som er urett, er toleransens fallgruve.

    Så når en bidrar med ord, tanker, kroppsspråk, blikk, i møte med en annen, da oppstår samkvem, fellesskap, og en kjenner at en lever.
    Det blir dialog.

    Ord kan inspirere.
    Ord kan skape.
    Ord kan bekrefte sin egen og en annens eksistens.
    Ord er mer enn makt.

    De vanskelige tankene kan komme, og de kan skape uro. Det er sant at en kan velge dem bort. Noen ganger må de bare ligge, fordi de har ingen løsning. Og det må en leve med. I tidens fylde kan de kanskje komme opp i bevisstheten og bli vurdert i fornufts og forstandskategorier, men det får komme nå en er moden nok til å håndtere det. For, som sagt, en skal også leve med det.

    Konkretisere? Nei, ikke på trykk, men kanskje i ordvekslinger, hvor det er trygt å være.

    Bønn er oftest med ord, men ikke alltid.
    Bønn er av og til enveis, men ikke alltid.
    Bønn til Gud er alltid et nærvær med Den Hellige.
    Så også der er det ...« en tid for å tie, en tid for å tale,»...





    SvarSlett
  2. Takk for innspel, båe to. Det er eit komplekst felt, dette her :-s

    SvarSlett
  3. Eller: Å tale i rett tid, rett situasjon - slik du også er inne på ovanfor?? Men ikkje seie for mykje ja. Huh. Nei, kva veit eg.

    SvarSlett