søndag 10. november 2019

Aage Borchgrevink skriv interessant om "89-arane".

Mellom 68erne som pensjonerer seg i disse tider og millennials-generasjonen (født etter 1980) som driver den grønne revolusjonen, er det et svart hull. Det er min generasjon. De som ikke ville være med.
Hvorvidt vi i det hele tatt er en generasjon er diskutabelt. «Vi»? Det pronomenet er avleggs. Det heter ikke vår kamp, det heter Min kamp. Og det skal faen meg være seks bind av den.

...
Siden vi ikke hadde andre fiender, ble hykleri den store satan. Aktivister fremsto som autoritære personligheter som bare lot som om de brydde seg. Slik som Kjetil Moslet, programlederen fremstilt av Bård Tufte Johansen på NRKs «Lille lørdag». Moslet skal være «vaktbikkje», men blir servil hver gang makta snakker.

...

Ironiens mørke tvilling var inderligheten hos forfattere som Hanne Ørstavik og Karl Ove Knausgård. Skepsisen til et språk infisert av reklame og andre maktstrategier preger hovedpersonene til Ørstavik i den grad at de lurer på om de selv er virkelige. «Ute av verden», het Knausgårds debutroman.


Både ironi og inderlighet handlet om å trekke seg tilbake, fra politikk og samfunn. Det finnes ingen sosial dimensjon i 89-ernes bøker

...
68-erne hadde studentopprøret, millennials-ene streiker for klimaet. Men det er ingen massebevegelser eller demonstrasjoner assosiert med 89-erne. Det er i realiteten utenkelig. «Jeg reiser alene», sto det på lappen åttitallets skilsmissebarn hadde om halsen. Ekte 89-ere kjører ikke kollektivt.
...


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar