onsdag 23. oktober 2019

Martin J på Dagsrevyen. Han er på Ansgar. Interessant at han avslører bokhylla si. 





Det er ikkje noko tull han har der. Interessant. Han er inne i ting, og norsk teologisk diskurs er relativt seriøs, også i frikyrkjelege miljø. Interessant å observere. Her er Hays, Lindbeck, Williams, Tracy, Ward, Jenson, Milbank, Nagel, Pannenberg. På mange vis den moderne systematiske MF-tradisjonen, v Henriksen og Søvik og co.  

Bøkene i hylla er innanfor sentral protestantisk, moderne teologi, med nokre innslag av katolsk og anglikansk. Så vidt noko ortodokst, ser det ut til. Det er innanfor teologisk diskurs, for øvrig. Når ein opnar seg opp for breidda, djubda etc. i det akademiske liv, og i tradisjonar og kulturar, blir det, hm, spennande. Og krevjande.



Og på pulten er då altså Williams, Christ - Heart of Creation. Det er på ein måte der...ja...brennpunktet er, kunne ein seie. I vestleg teologi og samfunn i dag. At kristendomen ikkje må bli "tribal", lukkande, fundamentalistisk.

Også underleg. Eg var også ein sentral av dette miljøet, og er det til dels enno. Mine innspel har nok også vore med her, og spela ei viss rolle. Dog spela vel eg mest rolle med å introdusere NT Wright, Dale Allison, Edward Feser, til dels DB Hart o. a.

Når det gjeld sjølve innslaget, er det naturlegvis mykje å seie. Men kanskje best å ikkje seie for mykje. Men dette: Skaparverket er verkeleg eit forunderleg mysterium med ufattelege djubder.

2 kommentarer:

  1. Hva tenker du selv, Hallvard? Du legger merke til alle bøkene om teologi, men hva med alternativ til evolusjons-hegemoniet? Har Darwins arvtagere løst alle gåter, funnet de eneste rette svar til livets opprinnelse, til mysteriet omkring endring?

    Er det tillatelig å finne andre tilnærmingsmåter, selv om det skulle vise at den hellige evolusjonslæren kanskje må vike å ett og annet punkt?

    Det nye innspillet med forskning som ikke tar som a priori utgangspunkt i dagens versjoner av utviklingslære, fremstilles av Dagsrevyens som en raritet. Journalisten faller i gamle fallgroper og ser det umiddelbart som en gammel motsetning mellom tro og viten, mellom den religiøse og den ‘urokkelige empiriske’ sannhet.

    Jeg hilser dette nye initiativet velkommen, fordi det kan bringe nye muligheter for å fatte og forstå. Vi kjenner de empiriske vitenskapene og deres metoder. De metodene kan fungere selv om det ikke legges et krav om at en må gi sin tilslutning til naturalistisk/materialistisk filosofi og deres tolkninger av evolusjon.
    Vi kjenner historievitenskapens forskningsmetoder, og vet at de ikke primært er empiriske, men tolkningsbaserte. Vi kan ytre oss om sannsynligheter, om hvordan ting kanskje kunne ha vært. Ingen går, som kjent, tilbake i historien.

    Problemet for meg er når vitenskapsgrener som basere sine funn på empiri, kommer med utsagn innen historiske vitenskaper, men uten å endre sine metoder.
    Utsagn om opprinnelse og endring, f eks. hvor man bare hiver på noen flere millioner år, så blir det nok sant. ‘Time-in-the-gap’- argumenter florerer.

    Jeg tror ikke det er noen motsetning mellom å utforske denne verdenen på empirisk forsøksgrunnlag og det å ha en åpenhet overfor en virkelighet som ikke kan settes på prøve i et reagensrør. Guds vesen og virksomhet kan vi observere, men ikke kontrollere.

    SvarSlett
  2. Hei, takk for innspel.

    Ja, hm, sjølv er eg delt i møte med dette initiativet.

    Altså: Då eg var yngre, var eg meir naiv vitskapsoptimist. Slik mange særleg unge nordmenn er i dag. "Vitskapen har forkøyrsrett" etc. Men når ein går i detalj, både på feltet, på metodar, på historie etc. etc., ser ein at biletet blir langt meir komplekst. Den menneskelege tolkningsbiten er langt større enn ein skulle tru, slik du også poengterer.

    Mitt problem med det nye initiativet, er at det appellerer til eit evangelikalt basert "Intelligent Design"-paradigme (Stephen C Meyer, David Berlinski etc.), som eg har lite tru på, både teologisk og vitskapleg.

    Dei er def. verdt å lese, men eg trur dei fort kan skape problem. Typisk, ende opp med "god of the gaps"-modell, eller utfordre vitskapen der det ikkje er behov for, eller rett, å gjere det. Eller, teologisk, ved ikkje operere med informerte historiske lesingar av bibeltekstane, informerte gudsbilete i kontakt med brei teologisk tradisjon, informert hermeneutikk (d. e. andelege lesingar av GT), gode grunnlagsmodellar for teologi (dvs. å unngå for protestantisk erkjenningsteori), brei kontakt med filosofisk teologi.

    Teologiske innspel i møte med evolusjonsteori og evolusjonstolkning bør vere rimeleg økumenisk baserte, og rimeleg "mainstream vitskaplege", meiner eg. Det betyr altså å opne seg for kompleksiteten og fylden i moderne vitskap, og så arbeide kreativt med dette.

    I det heile tenker eg som sådan: At det er lett å trakke feil her, og å seie noko "dumt". Kyrkja har gjort det så mange gonger i moderne tid. Vore apologetisk og endt opp med å forsvare noko som ikkje burde ha blitt forsvart. Kan ein unngå å gå inn i desse diskusjonane, er det kanskje lurt, meiner eg. Dvs. så lenge ein står i kontakt med sunne tradisjonar.

    SvarSlett