søndag 22. september 2019

Musikkens transcendens

– Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 
– For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.
– Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer. Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

– Da begynner jeg å gråte

– Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.
– Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.
– Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.
– Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

– Vi er på oppdrag fra høyere makter

– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?
– Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar