torsdag 22. august 2019

Orthodox religious thought lays the utmost emphasis on the image of God in man. Man is a ‘living theology,’ and because he is God’s icon, he can find God by looking within his own heart, by ‘returning within himself:’ "The Kingdom of God is within you" (Luke 17:21). ‘Know yourselves,’ said Saint Antony of Egypt. ‘…He who knows himself, knows God (Letter 3 (in the Greek and Latin collections, 6)) ‘If you are pure,’ wrote Saint Isaac the Syrian (late seventh century), ‘heaven is within you; within yourself you will see the angels and the Lord of the angels’ (Quoted in P. Evdokimov, L’Orthodoxie, p. 88). And of Saint Pachomius it is recorded: ‘In the purity of his heart he saw the invisible God as in a mirror (First Greek Life, 22).



Because he is an icon of God, each member of the human race, even the most sinful, is infinitely precious in God’s sight. ‘When you see your brother,’ said Clement of Alexandria (died 215), ‘you see God’ (Stromateis, 1, 19 (94, 5)). And Evagrius taught: ‘After God, we must count all men as God Himself (On Prayer, 123 (P.G. 79, 1193C)). This respect for every human being is visibly expressed in Orthodox worship, when the priest censes not only the icons but the members of the congregation, saluting the image of God in each person. ‘The best icon of God is man (P. Evdokimov, L’Orthodoxie, p. 218).

Kallistos Ware, Orthodox Church

2 kommentarer:

  1. Det er vanskelig å kommunisere essensen i det ortodokse kirker bærer i seg – for vi er så vant til å tenke i forstandskategorier at vi ikke greier å se verdien av hva de ønsker å formidle. For meg har østkirkene hatt et sterkere preg av væren og vesen enn tanke og system. Å leve taler sterkere enn å synse. Bønn, tilbedelse er i det daglige og i det høytidelige og liturgiske. Liturgiene er preget av bønn, ofte fra salmenes bok.

    Jeg tror det utdraget du bidrar med her, trenger å bli satt i sammenheng med at Kristus lever i oss og gjennom oss. De oppfordrer ikke til navlebeskuing, men å kjenne Gud. Slik utdraget kan leses, er det noe new-age-lignende over det, som en introspeksjon og selvdefinering av det guddommelige i mennesket. Det er ikke slik den ortodokse kirken lever. Gud er Gud, men han er nær; tar bolig i oss, lever i oss – og, ja: vi er fantastiske skapninger. Vi tilber en stor Gud, ber ham om nåde og velsignelse. Og vi er vakre i oss selv. Jeg er omgitt av kunststykker av min favorittkunstner – Gud, skaperen.


    Jeg forsøkte å kategorisere de ulike kristne retningene, i grove trekk, med blikk på noe av det som karakteriserer dem.
    Katolsk – å gjøre
    Ortodoks – å være
    Protestantisk – å tenke
    Karismatiske retninger – å føle

    Hvis dette har noe sant i seg, tror jeg vi trenger hverandre. Vi kan utfylle hverandre til å gi et gjenskinn av Kristi legeme.

    SvarSlett
  2. Hei - ja, det var godt sagt, det siste der. Det fyrste, det må eg tenke på. Altså om "Gud i oss" etc. Ein får ta steg for steg og utforske litt og litt :-p

    Men det siste trur eg er sant, ja. Eg trur vel det kan vere ein slags veg fram for oss protestantar. At vi ser vår "rightful place" i kyrkja (i alle fall slik situasjonen er no), og at vi kan opne oss opp for kvarandre i den vide kyrkja.

    Ja - det er godt å tenke på seg sjølv som eit kunstverk. Det er godt når ein kan kombinere med "wabi sabi"-tankegangen, anten ein finn den i jødisk eller kristen eller zen tradisjon. At vi kan arbeide med sjølvaksept, og sjølvakting, jamvel om vi alle er "works in progress", og vi alle på sett og vis er forgjengelege i oss sjølve.

    Håpar også eg kan utforske ortodoks kristendom vidare, på sikt. Takk elles for besøk og samtale hjå dykk i dag.

    SvarSlett