tirsdag 20. august 2019

Og sånn apropos




Tekst:

Her er veggplatene malt i en lekker gråfarge 


Kva er det med nordmenn og grå betongliknande veggar? Kva fortel det om det indre livet, og om emosjonar? Naturen likar ikkje grått åleine, unnateke høgt oppe på fjellet der det er kaldt og vindblåst. Som regel er det grønt også der. 

2 kommentarer:

  1. Nordmenn og de hvite og grå veggene.
    Veggene kommer til å endre seg. Kanskje blir fargen ‘teal’, eller en variant av rødbrun, men kanskje fortsatt i lyse sjatteringer? Eller kanskje blir det sort og mørkegrått? Det er ikke nordmenn som endrer seg eller endrer smak. Det er motefargen(e) som skifter.

    Enhetstenking, ser du, ensretting...hvor massen bli lett ledet dit markedet vil. Hmf!
    Nei! Smak og stil kan skifte i livet; men finn det som uttrykker den du selv er og hva du selv trives med å ha rundt deg! Ta vare på det som er brukbart og bruk det eller gi det bort. Gjenbruk gir utrolig mye fin variasjon! Så kommer utfordringer med å sette sammen gammelt og nytt, for noe fungerer bedre enn annet. Form og farge kan skape stemninger, alt fra avslappethet til intensitet, fra stimulerende til beroligende, eller kaos til ryddighet. Kjenn på det. Tanken er ikke det eneste som gir mening her.
    Men grå eller hvite vegger? De er tegneark, de.

    SvarSlett
  2. Takk, det er interessante ting du seier her. Eg føler at dette med korleis fargar kan verke på sinnet, kroppen etc., er veldig, hm, underutvikla i vår kultur. Kanskje det er ein slags subkultur som ein del folk, kunstnarar og "alternative", kjenner til. Men ikkje typisk norske protestantar.

    Mamma driv og lagar ein genser til meg no, ho strikkar til familien, veit du. Skal få meg ein genser med fargar som er i skogen. Mose, furunåler, trestammer. Kjenner at det er godt for meg.

    SvarSlett