torsdag 8. august 2019

Kanskje vår inste sjel eigentleg elskar oss.

Eg meiner - eg har lurt på dette.

Kroppen arbeider for meg kvart sekund, for mitt beste. Eit stort under er det. Eg treng berre å spele på lag den, "step aside", og så søker den det som er best for meg. Den tenker. Tek ekstremt mange val, som samstundes er ekstremt intelligente. Kanskje også mikrobiomet vårt elskar oss, då.

"Ingen har nokon gong hata sin eigen kropp," seier Paulus ein stad. Det er jo ikkje heilt sant, men poenget står.

Elske seg sjølv. Eg trur det er noko naturleg i det.

Noko naturleg som kristendomen *kan* messe opp ganske badly, når den ikkje mottakast med visdom og vit.

Kva med "Gud"? Elskar Gud oss? Om ein ser det guddomelege i alt skaparverket, så kan ein kanskje seie "ja"? Eg meiner - Jesus fylgte nettopp den metoden for å slutte til Guds omsorg.

Kva tenkte Jesus om ulukke, smerte, død etc.? Var det berre satan, liksom? Nei - det var også Guds dom over menneske, utøva i natur og historie.

Alt det der er ikkje særleg enkelt å få til å gå opp, eller lage ein sunn spiritualitet ut av. Best å behandle stoffet med varsemd, trur eg.

Men det må gå an å seie at det guddomelege som møter oss i røyndomen, naturen, universet - er venleg innstilt mot oss, at det vil oss vel. Korleis?

Filosofisk problem. Lett å seie: "Sjå på alt det gode" etc. Men så er det mykje vondt og meiningslaust.

Kanskje vi må seie noko slikt som i klassisk teologi og metafysikk, at godleik og eksistens er utskiftbare, og at skaparverket er godt i kraft av å vere til.

Ein må seie meir - det gode, det sanne, det vakre, det rettferdige, det levande, det kreative etc. Noko i den duren. Men basically er det skapte godt i kraft av å vere til, som skapt, som godt - og i det at det på eitt eller anna vis har del i det evige som straumen frå ei kjelde.


Å elske seg sjølv.

Eg trur det blir viktig å kome til rette med eksistensen "as is". Eg meiner - at vi er feilbare, svake, skrøpelege menneske. At det går an å elske seg sjølv - og elske andre - som "works in progress".

Dette er også spenningsfullt ut frå NT og kristen tradisjon - kanskje ikkje så mykje GT. Eg meiner, heile perfeksjonistidealet i NT, Guds rike, "ver fullkomne", "ver feilfrie" etc. etc. Dette må også takast med vit og forstand.

Eg meiner - det er forståeleg at ideala vart fremja, ut frå Gudsrike-tanken, ut frå klassisk metafysikk. Men det er eit slags idealistisk rammeverk, som slett ikkje alltid passar med røyndomen. Så tekstane må lyde, ideala må haldast høgt. Men ein må også bruke vit og forstand og ikkje bli dogmatisk og fundamentalistisk her.


Guds kjærleik, kva er det? Sanneleg om eg veit. Men eg trur at det må leggjast nær vår nære erfaring av gode ting. Røyndomen er primær. Tekstar og tradisjonar er sekundære.

Rart med det. Ein kan seie: Livet i verda er "der ute", men det som gjeld er livet med Gud "her inne" (bøn, kyrkje, Bibel etc.)

Eller ein kan seie: Gud er "der ute", og det er den einaste røyndomen som eksisterer. Tapar du den, tapar du alt. Målet er ikkje å bevege seg bort frå den, men å finne Gud *i* den.

3 kommentarer:

  1. Etisk bevissthet – vi snakker ikke på same måte om naturkatastrofer som ved voldshandlinger, for den ene er ikke av vond vilje, mens den andre er nettopp det. Om en ulykke rammer oss, lever vi med mange spørsmål om meningen i det hele, men det blir aldri slik at vi står overfor en ond vilje i naturkrefter og omstendigheter. Om et annet menneske eller mennesker gjør oss noe ondt med vilje, da reagerer vi med en rettferdighetssans som roper høyt om at dette er galt!

    Jeg er dypt skeptisk til en teologi som setter Kristi forsoning ut av spill ved å se naturkrefter og omstendigheter som middel for Guds dom. Du faller ikke i en grøft og brekker beinet fordi du løy eller kjeftet på noen. Slike tolkninger sier mer om eget behov for straff enn det sier noe om Gud.

    Om blomster og trær osv. er vennlig innstilte til oss, kan vi jo aldri vite, så det blir ens egen tolkning. Frans av Assisi hadde vel en slik holdning, og gjengjeldte det. Vi har mye vakkert å glede oss over, og den skjønnhet vi møter i naturen rundt oss, den skaper gode bilder og stemninger i oss. Jeg tar det imot med takk til Gud i hjertet.
    Du sier noe om lidelses og meningsløshet også – men selv det har jeg lært å takke for, ja, ikke uten strid og protest, ikke uten at jeg ber om endring – men selv i lidelsen kan Gud komme nær. Det som er meningsløst kommer i perspektiv over tid.

    «Elsk din neste som deg selv.» Elsk Gud og din neste.
    Jeg ser ingen spenning i å elske meg selv i all min feilbarlighet, med mine mer og mindre synlige synder og klare mangler. Jeg kommer til å være en synder, ufullkommen til den dag jeg dør. Hvorfor snakker du om å ‘være fullkommen’, ‘være feilfrie’ i denne sammenhengen?
    Perspektiv, mann, perspektiv! I Guds øyne ser han den fullkomne meg, den feilfrie og uklanderlige, fordi jeg er skjult i Kristus.

    Og Guds kjærlighet, hva er det?
    Hvor ser vi det klareste uttrykk for den? Ikke i naturen, ikke erfaring av gode ting, ikke i tradisjoner... Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

    Så sier Johannes videre for å konkretisere det litt: Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.

    Jeg har forøvrig et spørsmål til dette med å ta imot kjærlighet (ref. Lovability, being lovable).
    Den som elsker vil gjerne gi av sin kjærlighet, men den trenger en mottaker. Om å være ‘lovable’, må en vel også være en som kan ta imot?

    SvarSlett
  2. Hei, takk for kommentar.

    Eg kan vere mykje samd i dette med naturkatastrofar etc. Men det er klart at du opptrer som teolog her, og skjelnar og "tek avgjerder". Det er Jesus sjølv, som stod i ein jødisk tradisjon, som samstundes såg naturkrefter etc. som middel for Guds dom.

    Litt usikker på det med planter etc. Dyr kan vere venleg innstilte til oss, når vi er venlege mot dei. Eg mistenker nok at det same er tilfelle med planter. Dvs. eg trur det. Planter har også nervesystem, sansar, måtar å kommunisere på (også med oss, mistenker eg). Men klart, det er langt nærare og lettare å oppfatte ting som dette mtp menneske og dyr.

    Tankevekkande, det du seier om liding og meiningsløyse, ja. At ein kan sjå meining i det over tid, kanskje.


    Ang. dette med "feilfri" og "fullkomen", så er det jo klart at eg berre kunne sitert Bibelen. Eg meiner - ein kjem inn i konfliktar her, som spring ut av både bibelmateriale og (som blir forsterka av visse) kristne tradisjonar. Så det er godt å tenke slik du seier her - men det er også ei slags teologisk avgjerd.

    Konfliktane er ofte vanskelege, og har ikkje klare svar og løysingar. Eg trur løysinga må vere å løyse opp i epistemologien, sjå teologi, Bibel etc. meir langs mystiske og symbolske liner, mindre langs logiske og rasjonalistiske. Paradoks og motsetnader vil det vere mange av i liv og røyndom, har eg skjøna.

    Men dette med Guds kjærleik - er du eigentleg så sikker på det du skriv der? Eg veit at kjærleik blir knytt til Jesu offer, hjå Paulus og Johannes etc. Men, hm. Når Paulus talar om Guds kjærleik, så knyter han det då verkeleg veldig tydeleg til "kjensler", "dygder" og anna? Gal 5, Rom 5, 1 Kor 13(!) Dvs. noko som er meint til å vere veldig handgripeleg og ekte? Han vil meine at dette så å seie spring ut av Jesu og Andens gjerning, for oss og i oss.

    Og om ein spør Jesus sjølv: Kvar erfarer du at Gud er god, at han elskar oss? Så trur eg faktisk at krossen berre blir ein del av svaret for han. "Ikkje ein spurv til jorda", "Når Gud slik kler liljene på marka" etc. Og så i lækjande og frelsande hendingar og omsorg etc. som uttrykk for Guds rike. Nei - altså, eg berre er i prosess med å korrigere for meg sjølv "ord-og-hovud-teologien" som eg vaks opp med. Den hadde stundom lite forståing for den fyrste trusartikkel, utover å sjå det som eit slags dogme.

    Ja - sant, ein må ta imot. Sjølv arbeider eg med det. Eg trur også det må ha mykje med emosjonar å gjere. Å ha eit ope sinn, "ope for alt ikring", som Halldis M. Vesaas skriv om. Eg høyrer gjerne dine tankar om dette, og resten av tematikken her, ved høve.

    SvarSlett
  3. Litt mer om Guds kjærlighet

    Når jeg først leste innlegget ditt, fikk jeg inntrykk av at Guds kjærlighet ble noe vagt, tåkete og uhåndgripelig, som en generell universell good-feel i skaperverket. Det er mye tåkeprat om Guds kjærlighet i Dnk for tiden, så jeg kunne ikke være helt med på det.

    Det er jo mye mer å si om Guds kjærlighet enn det jeg sa sist, og jeg leste gjennom Rom. 5, Gal. 5 og 1.Kor. 13. Paulus skriver så klart og innholdsrikt om hvordan Gud viser sin kjærlighet i Rom. 5 at det er en fryd å lese. Mitt poeng tidligere er at sann kjærlighet viser seg i handling. Jesu offerhandling viser Guds kjærlighet.

    Paulus gir oss et mer detaljert bilde av hva denne kjærligheten er og hvordan den virker i våre liv i de andre brevene, som frukter i livet med Gud: - han nevner ‘kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse’.
    Bildet viser klart at som frukt av Guds Ånds virke, må han få rom i våre liv.

    I samme avsnittet i Gal. 5 nevner Paulus ‘lidenskaper og lyster’ som en motsetning til sann kjærlighet. Liah Greenfeld kommenterer at selv i ekteskapet er ‘love, at its best, dispassionate’. Kjærligheten er en mye dypere emosjon enn det som drives av kjemiske reaksjoner som skaper lyst og begjær. Begjær må temmes av kjærlighet, overbærenhet, trofasthet, tålmodighet og selvbeherskelse. En kan begjære det gode eller det onde. Impulser og lyster kan bidra til godt eller ondt, alt etter hva som driver det.

    Kjærligheten er den sterkeste drivkraft jeg kjenner til, som med mor/barn, mellom mann/kvinne, Gud/menneske. Samtidig er det ikke noe som kommer av seg selv. Det ligger vilje og valg her. Det ligger offer og lidelse, bånd som styrker. Paulus kaller det ‘den beste vei’ å leve. Det finnes knapt noe bedre uttrykk for den dybde og bredde som favnes i kjærligheten enn i 1.Kor 13. Dette er ikke ‘forstandskategorier’, ikke ord-hode teologi. Dette er liv. Men det kan bli tomme ord, om vi ikke lar den få konkrete utløp. Jeg mener fortsatt at kjærlighet viser seg i handling.

    Det er så mye mer jeg kunne si om Guds omsorg og inderlige kjærlighet til oss, om hans tålmodighet og trofasthet – men det blir fort ord, ord, riktige ord, men likevel bare ord. Altfor konkrete eksempler kan jeg ikke dele på trykk, for de involverer andre.

    Du nevnte jo selv noe av det Jesus sa, eller se i Salmenes bok, i Salme 8 eller 23 eller 33 eller 36, 6ff
    «Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene.
    Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer.
    Du berger mennesker og dyr.
    Herre, hvor dyrebar din miskunn er!
    I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly.
    De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk.
    For hos Deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.»


    Og så var det det med blomster og planter og slikt. De liker deg sikkert. Ganske overbevist om det, for du er en som er lett å like. Good vibes. Til og med bladlusa liker deg og dine plantevenner(!) Hva skal jeg si? Når planter kommer i mitt hus, dør de som regel etter en liten stund, og da kan jeg tenke: de liker meg ikke. Kanskje jeg har dårlig ånde ( CO2+), eller så liker de ikke behandlingen de får av meg. De trives bedre der ute. Du kan vel drive noe av denne tenkingen til det snurrige: liker planter å bli spist av deg, eller ikke? Opplever de en full nyttegjørelse av å komme inn i ditt økosystem...eller klager de?
    Alene Gud vet.

    SvarSlett