tirsdag 27. august 2019

Det er for mykje å bere i hovudet - og i kroppen. Alle slags teologiske konfliktar og problemstillingar og ting og tang. Og korleis dette så skal takast ut i kjensler, vanar, levemåtar etc.

Altfor masse for ein heil vestleg kultur, og i alle fall alt for masse for eit menneske åleine.

Korleis lever eigentleg eit sunt menneske då? Forholde seg til andre menneske, til kultur. Gjere som andre, vere i fellesskap. Hente inspirasjon frå hjarta av kulturen, d. e. mystikken og kristendomen - men ikkje i logisk-rasjonalistisk form. Vere i breitt kulturelt og økumenisk fellesskap - men også vere del av nære fellesskap.

Det er oftast politikken som lurar under overflaten, så å seie. Når det er strid om verdiar, moral, teologi. Politikken; korleis vi skal ha det i "polis", korleis vi skal leve saman, vere saman. At vi må ha det godt saman, leve i harmoni. Frykt for å miste kontroll, tryggleik.

Det er ikkje berre enkelt i Noreg (og vesten). Tanken er faktisk at vi skal basere politikken på rasjonell diskusjon og samtale og refleksjon etc. Det er på ein måte bra, så lenge ein kan seie at "vi gjer det i fellesskap", og at ein får lov til å berre "vere". OG: At dette fellesskapet også respekterer kultur, tradisjon, religion - men samstundes har rom for kreativitet, fridom, opprør og diskusjon.

Eg meiner: Å berre vere, ja. Å vernast av eit fellesskap som er sunt.

Livet aukar på ein måte i kompleksitet jo eldre og meir open ein er.

Ein kan seie "Kristus er Herre" - også i kulturen - og det er på ein måte rett, trur eg. Men korleis dette skal skje, kva rolle Kristus har, korleis han skal tolkast etc. Det er ganske ope for meg. Kven er eg i det heile til å seie så mykje om det.

Eg kan seie mykje, men til sjuande og sist er Gud, kultur, historie, menneskeliv mysterier som eg ikkje kan verken gripe eller forstå eller kontrollere eller manipulere. Berre gje "my two cents", og elles finne min plass i den store samanhengen, kanskje.


4 kommentarer:

  1. Så sant, så sant – livet viser seg som mer sammensatt, mer uforståelig, mer fasinerende...og en ting en forstår er hvor lite jeg egentlig vet, og samtidig at det ikke er nødvendig å fatte alt mulig. Og gjelder det meg, gjelder det andre, selv om jeg ser mine begrensninger kjappere enn du gjør. Det har noe med naturlig begavelse å gjøre; der er vi ulike, men til syvende og sist ser vi våre begrensninger: vi er mennesker, og ikke Gud.

    Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener når du snakker om «Kristus som Herre i kulturen». For at det skal bli virkelighet, trenger enhver av oss å stå i selve dette maktsenteret som Den oppstandne Kristus er. Vi må våge å slippe ham til i egne liv, og gjennom oss vil han prege kulturen som vi er en del av. Høres det mekanisk ut? Det er ikke slik jeg opplever det. For meg høres det litt underlig ut når du sier ‘kva rolle Kristus har, korleis han skal tolkast’ – som om han er en teori, et begrep eller et prinsipp. Underlig. Ville du sagt det samme om meg: ‘hvilken rolle hun har og hvordan hun skal tolkes?’ Jeg er jo et levende menneske. Det er også en nålevende Kristus jeg snakker om.

    Jeg liker forøvrig veldig godt ordene du ender innlegget med: ‘men til sjuande og sist er Gud, kultur, historie, menneskeliv mysterier som eg ikkje kan verken gripe eller forstå eller kontrollere eller manipulere.’ Vi forstår vel litt, stykkevis, og kan skue inn i noen mysterier, men Guds verden åpenbares for oss av Gud selv. Veien. Sannheten. Livet.

    SvarSlett
  2. Takk for det du skriv.

    Ja, Kristus! Hm. Lat meg kort seie: Dette er eit slags ope område for meg personleg. Og det trur eg er veldig sunt og bra. Fordi...vel. Enkelt nok kan ein samanlikne kristologi i evangelikalisme og i ortodoksi, til dømes. Og ein vil sjå at det er skilnader. Og skilnader gjennom historia, i ulike tradisjonar. Ikkje alt som gjeld som "guddomeleg sanning" her oppe på berget, er nødvendigvis rett og sunt og sant, om du skjønar.

    Kristus. Ja - det du skriv, reiser jo mange spørsmål. Om Kristus er levande, så er han ikkje kropp, ikkje samtale, slik eg som eg møter deg, om du skjønar. Ikkje dialog, der ein kan stille spørsmål, få svar, nyansere, konkretisere. Jesu kropp er i himmelen, og i brødet, seier "den rette lære". Og i kyrkjelyden, som "Kristi kropp".

    Eg mistenker at det må ein større Kristus-visjon til, ikkje sant. Kristus i kyrkjelyden, i verda, i alt som er godt og sant og rett. ELLER: Alt som er sant, godt, meiningsfullt, er "logos", er "visdom," er guddomeleg. (Visdom og Ord som personifikasjonar av det guddomelege). Og dette tok bustad i Kristus, på ein måte (tekstane seier jo faktisk det).

    Så det blir ein større visjon. Det historiske vitnesbyrdet gjev éin tilgang til Kristus, kan ein då seie. (Og det er historisk og inkulturert). Men tilgang får vi også ved ein tur i naturen, samtalar med gode vener, liturgi og gudsteneste, meditasjon og mystikk.

    Jo, babling her. Eg får høyre meir om kva du tenker, ved høve.

    Men eg tenker på at nordmenn står i generasjonar, i tradisjonar. Og Kristus-vitnesbyrdet har informert lovverk, institusjonar, rituale, oppseding, kunst og kultur og språk og relasjonar og livsmål. Alt dette er ein stor og tydeleg del av norsk kultur framleis. Så uavhengig av "teologi", kan ein seie at det norske folket har Jesus som andeleg veileder, anten dei veit det eller ikkje.

    SvarSlett
  3. Jeg våger meg ikke inn på modellen hvor alt som vi oppfatter som godt, rett, sunt og sant er det som definerer Kristus i blant oss. Da blir det fort tids- og kutlturbetinget , og et uttrykk for en gud skapt i menneskelig bilde. Jeg må ta utgangspunkt i den åndelige realitet som Gud er, som ligger utenfor meg. Samtidig er den ikke utenfor min erfaring.
    Jeg tror ikke det norske samfunnet ville vært preget av Kristus-vitnesbyrdet slik du sier, om det ikke i seg selv er en sterk åndskraft, sterk nok til å endre mennesker, og dermed samfunn.
    Den levende Kristus, ja – jeg ser jo meningen i det du sier om at forholdet til ham ikke fungerer som til et alminnelig medmenneske. Samtidig må jeg innrømme at jeg snakker jo mer til ham enn jeg gjør til noe menneske. Jeg puster. Like naturlig er det å innvie Gud i mine reaksjoner og tanker. Jeg gikk hjem fra skolen i går og kjente en god ro, idet uttrykket kom til meg: «Under dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly». Og der satt jeg, liksom, under flotte vinger, i sval skygge og var trygg. Joda, det er en toveis kommuikasjon.

    SvarSlett
  4. Hm, ja. Takk for at du delar. Det er tankevekkande også - du siterer salmane. Dei har eg skjøna, for eigen del, at er veldig slitesterke og veldig "opne", og dei gjev god meining i dag også. I gravferder les eg mykje frå salmane, og det høver veldig godt. Dei er også uttrykk for gudsrelasjon, og fungerer jo også slik i liturgisk setting.

    SvarSlett