onsdag 3. juli 2019

Dei fleste i kyrkja treng ikkje å tenke så mykje. Dei kan leve normale, gode liv, og vere i kontakt med kyrkja og kyrkjefellesskapet. Det er det beste for dei fleste, og det seier eg ikkje med paternalistisk tone. Er du ein av desse, så er det ikkje ein gong vits i å lese denne posten. Det vil berre skape grief.




Men moderne teologi har problem. Minst tre sentrale problem, dersom vi no held oss til "konfesjonell dogmatikk":

Schweitzers poengtering av at Jesus var ein apokalyptisk profet, med alt som dette inneber av kulturelt betinga forventningar, overtydingar og anna.

Evolusjonsteoriens understreking av at mennesket høyrer heime i "deep time", og at det ikkje blir meiningsfullt å tale om Adam og Eva som to historiske menneske som bragte synda inn i verda. Og kva skjer då med frelsa, forstått som ein reaksjon på arvesynda?

Bibelforskninga si klargjering av at Bibelen ikkje kan sjåast som "openberring" eller som "feilfri". Kvar kjenner vi då eigentleg Gud?


Kva gjer ein med dette, i teologien? Kva fylgjer får desse innsiktane? Noreg er eit lite land, så det er vanskeleg å finne folk som syslar på seriøst vis med problemstillingane. Men katta er ute av sekken, og på sikt treng ein gode refleksjonar om det.

Det er i det minste godt for meg å finne seriøse teologar som arbeider truverdig med desse tinga, som ser problema i auga. Dersom kristendomen på eitt eller anna nivå er "sann" - eg meiner då ortodoks kristendom, så å seie - så må desse tre innsiktane ovanfor på eitt eller anna nivå dytte kristendomen i ein sannare retning, dvs. at kristendomen blir meir "seg sjølv", meir i harmoni med sjølve røyndomen. Og, utan at alt dette blir apologetisk bullshit.

7 kommentarer:

  1. Når du snakket om selv-vern litt tidligere, tenkte jeg på det, og funderte over det å være en fremmed, men stanset ved spørsmålet:hva er din egen form for å verne deg? Om det var seriøst eller ikke, vet jeg ikke, men det som umiddelbart datt ned i hodet var: akademia, akademisk teologi...
    Og så kommer du , kanskje som en oppfølging, med tre problemstillinger innenfor moderne teologi.

    De skal jeg gjerne kommentere mer, men akkurat nå må jeg lage middag, så i all korthet kan jeg gi min umiddelbare tilbakemelding.
    Du tar som premiss at Albert Schweitzers forståelse av Jesu liv og virke, er sann. Hvorfor er den det? Videre legger du opp til at evolusjonsteoriene er faktabærere og eneste gyldige premiss for begynnelse og urtid. Kan en tilbakeskuende hypotese avgjøre en sannhet av dette slaget? Kan den egentlig si noe som hest sikkert om opprinnelse og endring? Også når det gjelder det siste premisset ditt: at ‘bibelforskningen’ avviser åpenbaring, kan jeg ikke la være å undre meg på hvorfor du velger dette som et utgangspunkt a priori.

    Hvorfor velger du deg disse premissene?

    Slik jeg ser verdien av bibelforskning, forøvrig, er når den støtter opp om livet som kristen, som kirke. Teologien skal tjene kirken, tjene til å hjelpe oss til å leve og til å kjenne Gud.

    SvarSlett
  2. Hei - du kjenner meg vel godt no. Så du veit at...sjølv om eg nok er prega av ynskje, frykter, lengslar i mi tenking, så har eg ikkje teke lett på ting. Eg har gått mange, mange rundar. Så premissa eg skildrar, byggjer på seriøse studiar (veldig seriøse også).

    For meg handlar dette ikkje berre om desse standpunkta isolert sett, men derimot om kva "metafysisk ramme" dei setjast inn i, så å seie. Schweitzer viste at Jesus var ein apokalyptisk profet etc. Men kva betyr dette? Kva betyr Jesus? Den tysk-protestantisk-materialistiske ramma ser eg ikkje noko stort behov for å halde på, sjølv om eg anerkjenner at Schweitzer og hans tradisjon har mykje rett i korleis dei les Jesus inn i ei jødisk samtid.

    SvarSlett
  3. Sant nok, jeg vet at du har lest mye. Kanskje jeg stusser over at du faller tilbake i gamle teser, at den livserfaring du har oppnådd senere, ikke nedfeller seg i de spørsmålstillingene du tar opp. Det er en stor forskjell på å sitte inne og lese om natur og naturopplevelser til det å møte dem selv i naturen, å være ute og kjenne den virkeligheten på kropp og sjel.
    På samme måte tenker jeg om Gud, den tre-eninge Gud. Om du ikke forholder deg til den oppstandne Jesus Kristus, men bare vil lese om den ‘historiske’ eller ‘jordiske’ Jesus, da er det som om du sitter innestengt. Det er fåfengt å bare snakke om den Jesus som var; vi møter den Kristus som er, som lever.

    SvarSlett
  4. Hm - og korleis møter vi han, meiner du?

    SvarSlett

  5. I bønnen, i Ordet, ved tro.
    «La dere forsone med Gud.»

    For Gud, som sa: »Det bli lys i mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.
    -Paulus

    Ingen kan se Guds rike uten at han er født på ny, født av Guds Ånd.
    Hvordan kan dette skje?
    Ved tro. Hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
    -Johannes

    Det jeg ønsker for dere, er at dere skal få nytt mot, bli knyttet sammen i kjærlighet og nå fram til hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så dere kan fatte Guds hemmelighet, som er Kristus. For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede.
    -Paulus


    Du vil lese mange bøker om mye rart, men Gud åpenbarer seg gjennom sitt eget ord, slik det er nedfelt i mange menneskers erfaring i mange sjangre. Vil du møte Den Hellige, kan du åpne ytterdøra og be ham inn, så kan du snakke litt med ham, bli kjente.

    SvarSlett
  6. Hehe, ok, andelege mor. Men dette vil eg respondere med: Eg mistenker at desse tinga eigentleg vanskeleg kan gje meining utan endra "rammebetingelsar". Eg tenker på ei anna forståing av sjølve røyndomen (meir symbolsk, metaforisk, mysteriøs - eller også meir inspirert av antikken), andre premiss for spiritualiteten (altså ikkje bedehusets "les og be", berre, men meir a la klassisk monastisk, kanskje(?) Og også ein ganske annan teologi, kanskje. JAJA - eg må undersøke meir om dette, James Mackey er til stor hjelp også. Vi får halde dialogen gåande, takk for innspela.

    SvarSlett