torsdag 18. juli 2019

Eg har skrive ein kommentar til ein podcast-episode som NLM har gjeve ut. Ein refleksjon: Podcast-serien er på mange vis god. Den nemnte episoden handlar om bibelsyn og teologisyn. Om vi er nøydde til å seie at alt i Bibelen er bindande, sant, ufeilbart - og at det er Gud som talar alt.

Bodskapen fremjast med overtydeleg audmjuke og mild røyst. Men bodskapen er steinhard og ofte nådelaus. Det er valdsam makt i den bodskapen. Det er ekstremt interessant med denne diskrepansen mellom makta og uttrykket. Det er noko mentalt forstyrra ved det. Det er ikkje i harmoni og balanse.

Eg kjenner det sterkt att, fordi eg som prest og teolog også har hatt mykje makt, men kledd det i veldig sterk "forsiktigheit". På mange vis inviterer fundamentalismen til det. Ein blir eit skall, så å seie, eit instrument for mangfaldige og gjensidig motstridande påstandar i Bibelen.

Nei, eg tenker berre på dette å finne eit sentrum i seg sjølv, i sin person. Eit sentrum som er mjukt, dynamisk, varmt, sterkt - og som har makt og vitalitet. Det trengst ein teologi som opnar opp for det. Ein må kjenne si eiga kraft, bli ven med den, og finne ut korleis ein skal gjere bruk av den. Det krev på ein måte ein kultur også, trur eg. Som formar og rettleiar.

Eg les Rollo Mays Power and innocence. Bok skrive på 70-talet, då amerikanarar flest tok oppgjer med 50-talets "stifling conformism", så å seie. Det leidde ut i normløyse, til dels. Men det var på ein del vis eit nødvendig oppgjer, som så må vekse inn i noko nytt, liksom. Og sunnare. Ei oppgåve for oss som lever i dag.

3 kommentarer:

  1. Har du publisert kommentaren til podcast-serien?
    Jeg begynte såvidt å høre på den omtalte podcasten, men ble avbrutt av livets mange praktiske gjøremål, men jeg tenkte fortsatt på dette med bibelsyn og ufeilbarlighet. Det som er viktig for meg er å ikke sette grenser for Gud, ikke skape en firkantet boks hvor vi kan forholde oss til en liten og begrenset Gud. Ingen som står for Skriftens ufeilbarlighet vil vel tenke at det ligger en innebygget begrensing av Gud i dette, men jeg tror nok det ligger der.

    Jeg vet godt om meg selv at jeg er takknemlig for autoriteten i Guds Ord, men den som gjør Ordet levende i ulike sammenhenger er Den hellige ånd, ikke et system i et bibelsyn. Vi tar ikke alle ting i Skriften inn over oss; vi tar ikke alt like alvorlig til enhver tid. Slik er det bare. Men jeg forholder meg til en dynamisk og levende Gud.

    I møte med 'moderne' liberal teologi, er det ofte autoriteten i Skriften som blir skadelidende, for ulike historisk-vitenskapelige metoder forsøkes anvendt, og dermed kommer en det hypoteser og teser som i utgangspunktet vil problematisere tekstene. Her har også rigide systemer som vil sette ulike tekster i boks.

    Som sagt, jeg tror på Den hellige ånd, Guds ånd åpenbarer Ordet og sannhetene i Ordet for oss. Dette er levd liv.

    SvarSlett
  2. Det er mye mer jeg kunne ha lyst til å si om bibelsyn. For mange fungerer det greit å unngå å problematisere, og forholde seg til det en umiddelbart forstår og kan ta til seg. For dem som vil trenge dypere inn, er ikke dette nok. Du har orientert deg i en del ‘moderne bibelforskning’, og jeg husker meningsutvekslinger i lange baner om dette.
    Jeg har kommet fram til at den teologi og forskning som har til hensikt å bygge opp om de helliges samfunn, har en stor verdi. Uheldigvis har en del nyere teologisk forskning bare et akademisk (og, om jeg får lov: snevert selv-skrytende) bidrag, og er nokså uvesentlig i henhold til tro og liv.
    Bibelen er en boksamling; det kan vi vel enes om. Der er det ulike sjangre, skrevet ned over en lang tidsramme. De som skriver er naturlig nok preget av sin egen kultur og virkelighetsforståelse, men deres vitnesbyrd er like fullt verdifulle. De vitner om møte med den levende Gud. Den innsikt som Paulus gir oss i sine skrifter, er gull. Salmenes bok er en skatt av bønner og lovsanger, av David og flere som tømmer sitt hjerte ut for Gud og som styrkes i sin tro. De deler, og vi kan styrkes gjennom deres ord. Her er det Gud selv, den hellige Ånd, som virker
    Gloser, ord, oversettelser – her er vi inne på språk og dets begrensinger, men vi er likefullt inne på muligheten i språklig kommunikasjon. Jeg er med på at språk aldri kan gi fullt ut gjengivelse av det som er opplevet, men det kan gi et godt bilde. Vi kan tegne bilder i ord ( med metaforer o.l.)

    SvarSlett
  3. Eg kan dele veldig mykje av dette, Anne M. Bibelforståinga di er ganske "ortodoks" i stilen. Andrew Louth - ingen liberaler! - seier jamvel at når det gjeld Gud, er det erfaring som gjeld, så han vil helst unngå å opne munnen og snakke teologi.

    Det bibelsynet du skisserer her, er veldig annleis enn det eg gjekk i rette med. Det er noko rart med det. Eg kjempar mot meg sjølv, så å seie. Det er som om NLM og deira tradisjon framleis har ein sterk fot innanfor hjå meg. Så når dei fremjer sin teologi og sitt bibelsyn, og nektar dialog, så kjenner eg at blir så oppgjeven og sint inni meg. Fordi eg veit kor stor skade det gjorde mot meg, og kor håplaus situasjon det førte meg inn i livet, og kor enormt mykje arbeid og smerte det har teke meg å kome ut av det. Kanskje eg berre er litt sliten i dag, men det er sanning i det.

    Takk for dine kommentarar, dei er konstruktive - og takk for at du deler på bloggen (y)

    SvarSlett