tirsdag 18. juni 2019

Ein hund har kjensler. Den blir lei seg når nokon forlet den. Engasjert når den ser andre dyr og menneske. Aggressiv når den blir truga. Varm og glad når den får fysisk kontakt. Trygg når den får vere i lag med andre menneske i ro. Uroleg når den kjenner andres uro. Forvirra når ein prøvar å snakke til han utan at han forstår. Etc. Planter og tre har kanskje også liknande kjensler :-s I alle fall har dei mange av dei same kjensleregulerande kjemikalia i kroppen sin.

Eg tenker på dette, for natur er på mange vis "korrektiv" til crazy kulturar. Descartes sa trass alt at dyr ikkje hadde sinn i det heile teke. Filosofar kan seie at alt berre mekanikk, byggjeklossar og at kjensler er illusjonar etc. Illusjonar er det mange av. Naturen kan lære meg. Eg går i skogen, der det er vakkert, og tek av meg på beina. Eg tek inn inntrykk, lukt, lyd, fargar, figurar. Og seier: "Dette er ekte. Dette er ekte. Dette er ekte. Dette er ekte."

Korleis skal vi vere i kontakt med, og uttrykke kjensler? Det kjennest veldig godt å vere i kontakt med dei, som at livssevja og den indre dynamikken sakte glid inn. Og som at eg kan finne diamantar på ukjente stader. Som då eg var på kor, og ein god ven som eg ikkje hadde sett på lenge, sette seg ned, spøka og lo. Det skjedde kjensleting inni meg - glede og energi - ting eg ikkje hadde kontroll over. Men ein må vere open.

Eg ynskjer denne boka, men det kostar pengar :-s Kanskje eg berre skal bruke av prestepengane eg tener, og kjøpe likevel.

Bilderesultat for buhner secret teachings pdf

2 kommentarer:

  1. Det er fint at du blogger igjen, deler tanker og inntrykk i skriftlig form for flere til å delta i. Det er en viss musikalitet over det du skriver, i ordvalg, uttrykk, i stemninger som skapes. Det er inspirerende, for det får en selv til å kjenne etter hvordan egne reaksjoner er og hvilke undringer og tanker som følger i kjølvannet av det.

    Umiddelbare følelser dukker opp, kanskje uventet, aldri planlagt. Jeg var også på korøvelse og i pausen fikk jeg sitte ved siden av en av de store. Jeg var kry. Dette var stas. Humøret steg, og jeg kjente meg ‘litt stor’ jeg også. Det er som i ordtaket, «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren» ;)

    Estetikk, gleden over det vakre, har for meg ofte noe uskyldig og spontant ved seg. Det er ikke noe som fordrer styring eller beherskelse.
    Jeg ble sittende og fundere i morgentimene på ‘selvbeherskelse’. Det er en av de gode fruktene i listen over Åndens frukter. Det er noe positivt. Følelser, tanker og handlinger må altså beherskes.
    Tenker vi umiddelbart at det betyr ’underkues’? Da blir det feil.
    Likevel, det har noe med vilje og kustus å gjøre. Det har med valg å gjøre, med vilje til det gode og med konsekvenser. Vi kan gjerne kalle det frihet under ansvar.
    Jeg kom til å tenke på hestespannet i Platon-dialogen Faidros.
    Kusken har tømmene, og han har et svare strev med å få skikk på hestespannet sitt. Følelser, indre driv og fornuft trekker i ulike retninger. Jeg har ikke så stor tro på at fornuften er den store seierherre, for vi har ikke alltid vilje til å bruke den, så i denne kampen er det bedre å ta sin tilflukt til en som er større og sterkere, til Gud.
    Estetikk og selvbeherskelse: er de da begge uttrykk for det skjønne, det gode og det rette?

    SvarSlett
  2. Takk for gode og interessante ord - eg skal fundere litt på dette.

    SvarSlett